Åtte ting vi er enige om angående MDMA

Medforfattet med Teri Krebs, forsker og akademisk rådgiver i EmmaSofia. Først publisert i Dagbladet Meninger 1. februar.

Oslo, også kalt Oslove, har blitt verdens MDMA hovedstad. Økningen kan skyldes økt kunnskap om risikoprofil og effekter. Det reiser fundamentale spørsmål ved vår ruspolitikk.

Både i Norge og i det internasjonale samfunnet er det nå enighet om tre ting:  Rusmiddelpolitikken må være kunnskapsbasert og respektere menneskerettighetene. Forbudspolitikk har aldri hatt et vitenskapelige grunnlag. Kunnskap om ulike rusmidlers risikoprofil, forbrukervern og folkehelse bør være førende for hvordan rusmidler reguleres.

Det har pågått et interessant ordskifte om bruk av MDMA i og utenfor behandling de siste to ukene. Det er bra. La oss her oppsummere åtte punkter vi alle kan være enige om angående MDMA:

1.      Oslo havner på topp blant 50 europeiske byer når det gjelder bruk av MDMA.

2.      Det er forståelig at noen velger å bruke MDMA. MDMA kan gjøre det lett å danse, eller å snakke om vanskelige livserfaringer, samtidig som man er våken og klar. I motsetning til for alkohol rapporterer mange at MDMA erfaringen har vært lærerik og av varig verdi.

3.      I vårt åpne og tolerante samfunn bør folk føle seg trygge når de diskuterer personlig erfaring med MDMA, både i det offentlige og med sin lege.

4.      Det hadde vært tryggere for forbrukerene om de hundretusener av doser med MDMA som brukes i Norge årlig, hadde vært underlagt kvalitetskontroll, aldersgrenser og korrekt merking.

5.      MDMA er ikke ufarlig. Imidlertid er MDMA langt tryggere enn alkohol både for enkeltbrukeren og samfunnet. Risikoen ved bruk av MDMA og psykedelika kan sammenlignes med mange hverdagslige aktiviteter, som å sykle til jobb eller å spille fotball.

6.      Avhengighet til MDMA er sjeldent, der typisk bruk er noen få ganger i året.

7.      Lovlig regulert salg av MDMA og psykedelika for privat bruk bør vurderes. Tolv nobelprisvinnere har underskrevet et brev med et klart budskap: "Forbudspolitikken fører til mer skade enn den forhindrer."

8.      For bruk i terapi bør MDMA vurderes på samme grunnlag som andre medisiner. Basert på lovende resultater fra uavhengig-overvåket kliniske studier med over 1300 deltagere, har de amerikanske myndighetene nå godkjent ennå et nytt studie med 230 pasienter for å undersøke MDMA i behandling.

De store økonomiske, sosiale og personlige kostnadene ved forbudspolitikken blir synlige for stadig flere. Dessuten kan forbudet mot psykedelika og MDMA stride mot befolkningens menneskerettigheter knyttet til retten til privatliv og livssyn, ifølge vår juridiske rådgiver Ketil Lund (tidligere høyesterettsdommer). Det internasjonale samfunnet med FN i spissen er i gang med å finne alternative løsninger, der trenden går i retning av regulering. EmmaSofia ønsker å fortsette å bidra til denne positive utviklingen. For i likhet med Kofi Annan, mener vi i EmmaSofia at lovregulering, kvalitetskontroll og saklig informasjon vil være et fornuftig og langsiktig alternativ til dagens forbudspolitikk.

Neste relevante spørsmål blir hvordan vi skal legge opp en fornuftig regulering av rusmidler som psykedelika og MDMA, som både ivaretar moderne prinsipper for forbrukervern og ikke strider mot befolkningens menneskerettigheter. I den sammenheng arrangerte EmmaSofia torsdag 2. februar en panelsamtale om fremtidens ruspolitikk i samarbeid med Foreningen Tryggere Ruspolitikk og Normal Norge (se video over). Det er en spennende milepæl på veien mot en sunnere ruskultur.

Bør ikke straffe livsstilsvalg

Nedkortet versjon først publisert i papirutgaven til VG 25/01-17, og i VG+ samme dag.

Ruspolitikken bør være evidensbasert og tuftet på allmenne retts- og rettferdighetsprinsipper. Det nytter da ikke å fortsette å spikke på dagens forbud: Vi kan ikke vedgå at straff ikke hjelper for de som trenger hjelp, og samtidig insistere på å straffe dem som ikke trenger det.

Det er vanskelig å finne et solid prinsipielt grunnlag for forbudet mot bruk av ulike rusmidler. Det var også derfor straffelovskommisjonen i 2002 foreslo å fjerne straffehjemmelen for bruk og besittelse av illegale rusmidler. Bakgrunnen for dette var at de mente straffehjemmelen brøt med skadefølgeprinsippet - at man kun skal straffe handlinger som skader vesentlige interesser eller er til skade for andre - et ellers allment akseptert prinsipp i moderne straffelovgivning. At dette ikke ble fulgt opp da regjeringen noe senere la frem sitt forslag til ny straffelov, vitner om ideologisk blindhet på feltet.

Også fra et rettighetsperspektiv er forbudet kritikkverdig. Tidligere høysterettsdommer Ketil Lund har uttalt at særlig forbudet mot psykedelika er menneskerettslig tvilsomt, og Human Rights Watch publiserte i 2013 en rapport som pekte på hvordan kriminaliseringen undergraver menneskerettighetene. Særlig retten til privatliv står sentralt: Hva du gjør i din egen stue, på skogstur eller på soverommet bør i utgangspunktet ikke påtalemyndigheten ha noe med å gjøre. Dette innså vi da vi avkriminaliserte homofili i 1973.

Mina Gerhardsen - leder for Actis (tidligere Avholdsfolkets Landsråd) - gav i sitt innlegg i VG på torsdag uttrykk for manglende empati med folk som velger annerledes enn majoritetsbefolkningen. Her skriver hun blant annet at “et økt fokus på helsehjelp handler ikke om å legge til rette for bruk for de som ønsker å ruse seg på illegale rusmidler”, og viser med det at hun ikke ser det prinsipielle problemet med å straffe folk for deres private livsstilsvalg.

Dette er hun dessverre ikke alene om. At hensynet til privatliv er lite ivaretatt i dagens politikk illustreres godt av hvordan politiet har blitt gitt utvidede myndigheter for oppklaring av brudd på narkotikalovbestemmelsene, der terskelen for ransaking og overvåkning er langt lavere enn for alvorlig kriminalitet. Dette altså for saker der det etter moderne rettstradisjon burde være straffefrihet. Det er også sjokkerende at en leder i Norsk Narkotikapolitiforening i sin rolle som politi kan pågripe og foreta husransakelse av politiske opponenter på grunnlag av at “hun så ruset ut”. Dette er ikke det eneste tilfellet der politiet foretar særdeles inngripende tiltak på galt grunnlag.

En forutsetning for å kunne fravike kravet om rett til privatliv, er hvis særlige samfunnshensyn tilsier det. Hensyn til folkehelse er derfor et vikarierende argument nå, slik som det var et vikarierende argument for å kriminalisere homofile før 1970. Ingenting tyder på at forbudspolitikken ivaretar hensyn til folkehelsen, hvilket var grunnlaget for at en ekspertkommisjon fra John Hopkins og Lancet i 2016 gikk inn for avkriminaliseringav bruk og besittelse, mens det anerkjente medisinske tidsskriftet BMJ ganske nylig tok til orde fordet samme på lederplass. Det bør være mulig å peke på en netto samfunnsnytte ved fortsatt forbud, der man både medregner de økonomiske kostnadene det innebærer å opprettholde det, og de personlige kostnadene ved straff og stigmatisering av folk som bruker alternative rusmidler. Vektskålen tipper klart i forbudets disfavør.

Det kan hende man er uinteressert i allmenne rettsprinsipper og rettighetene til de som velger andre alternativer til alkohol. Det har da vært vanlig å hevde at politikken bør være tuftet på solidaritet med de svakeste. Man kan da merke seg at Gerhardsen vedgår at straff ikke hjelper for denne gruppen: De som sliter bør få behandling, ikke straff. At fortsatt straffehjemmel skulle være den eneste måten å hjelpe disse på, vitner om at man har brukt hammeren så lenge at alle misbrukere ser ut som spiker. Her stiller Gerhardsen seg i en ganske paradoksal posisjon, der hun vedgår at straff ikke hjelper for dem som faktisk trenger hjelp, men samtidig insisterer på å straffe dem som ikke trenger det.

Når Tajik og Høie nå tar til orde for en omlegging mot en mer human rusmiddelpolitikk, er det viktig at vi ikke viker bort fra den mer prinsipielle diskusjonen. Som et velferdssamfunn er vi nødt til å sikre behandling og ettervern av de som trenger hjelp. Her er vi alle enige om at straff ikke fungerer. Samtidig plikter vi også å verne om rettighetene til de av oss som har valgt å bruke mindre skadelige rusmidler enn flertallet. Her har vi fortsatt et lite stykke igjen, men vi er på rett vei.

Ny kurs for rusmiddeldebatten

Først publisert i Æsculap 3-2016
 
Vi står midt i et paradigmeskifte i hvordan vi forstår, snakker om og behandler rusmidler og folk som bruker dem. EmmaSofia vil fortsette å stå i sentrum av denne utviklingen.

EmmaSofia er en politisk organisasjon som arbeider for å få Norge over til en ruspolitikk basert på forskning og respekt for menneskerettighetene. Siden opprettelsen i 2015 har foreningen bidratt til et paradigmeskifte i hvordan vi forstår, snakker om og behandler rusmidler og menneskene som benytter seg av dem. Etter flere tiår med krigsretorikk og stigma tilknyttet alle rusmidler utenom et lite fåtall, som av ren historisk tilfeldighet har blitt tolerert, er vi blitt villige til å se nyansene i temaet. Vi har lært å skille mellom bruk og misbruk; vi har lært at de ulike illegale rusmidlene har forskjellig risikoprofil og skadepotensial, og derfor ikke kan behandles likt; og vi har lært at bruk av en del av disse rusmidlene kan ha positive konsekvenser både i og utenfor terapi.

I stedet for at den politiske diskursen reduseres til den alt for enkle problemstillingen «for eller mot narkotika,» har samtalen blitt brutt ned i en serie relaterte, men likevel uavhengige, spørsmål: Hvordan regulerer vi best hvert enkelt rusmiddel? Hvilke skadereduserende tiltak er mest effektive? Finnes det positive effekter ved at nordmenn endrer sine rusvaner?

Det er innenfor dette paradigmeskiftet at EmmaSofia befinner seg. I anerkjennelsen av at ulike rusmidler bør behandles ulikt, fokuserer organisasjonen på psykedelika og MDMA. Dette er rusmidler som har lav risiko ved normal bruk, og har vist seg å ha potensiale i behandling av noen psykiske lidelser, som PTSD og avhengighet. Dette er lidelser vi har dårlige behandlinger for i dag EmmaSofias misjon er tredelt: (1) Vi jobber for å øke tilgangen på kvalitetskontrollert psykedelika og MDMA til bruk i behandling og forskning; (2)vi ønsker å utvikle et behandlingstilbud der psykedelika og MDMA inngår; (3) vi vil øke toleranse og åpenhet knyttet til bruk for personlig utvikling eller festival.

Vårt utgangspunkt er at det enkelte individ bør ha rett til autonomi og personlig utvikling. Dermed er en begrensning av tilgangen til å oppleve effekten av MDMA eller psykedelika - en opplevelse som flere rapporterer som blant de mest meningsfulle og konstruktive de har hatt i livet - ikke holdbar med mindre sterke folkehelsemessige hensyn taler for det. Resultatene fra både tidligere og senere tids forskning på området, tyder på at disse hensynene uteblir.

Selv om psykedelika og MDMA i seg selv ikke er spesielt farlig, praktiseres det under dagens forbudspolitikk et åpent og uregulert marked, med manglende kvalitetskontroll og aldersgrenser som forbudskonsekvenser. Vi vil derfor oppfordre dem som alt har bestemt seg for å bruke psykedelika eller MDMA å bruke testutstyr, som et midlertidig folkehelsetiltak. Testutstyr er lett tilgjengelig på internett.

EmmaSofias arbeid er avhengig av at vi holder i gang en åpen samtale, slik at folk både innenfor og utenfor organisasjonen blir bedre informert, og dermed blir i stand til å ta bedre beslutninger, både politisk og personlig. Ved siden av å delta i den offentlige samtalen, har vi startet en serie av faglige og sosiale arrangementer, både for å spre informasjon, men også for å skape en møteplass for alle som er interessert i tema.

Etter at medlemsregistreringen åpnet i vår har organisasjonen fått over 500 medlemmer. I tillegg er det blitt opprettet studentlag i både Trondheim og Oslo, og et i Bergen er på trappene. Studentforeningene er viktige fordi tema åpner for tverrfaglig forskning, innenfor alt fra medisin og psykologi til filosofi og juss. Det er stor akademisk interesse for temaet internasjonalt.

Psykedelika og MDMA har unike effekter som gjør de interessante for medisinsk behandlingsutvikling. Vi står nå i en tid der feltet på nytt er i ferd med å åpne seg, og dagens kloke hoder får mulighet til å bryne sin intellektuelle nysgjerrighet. EmmaSofia håper å kunne bidra til å tilrettelegge for dette.